I dag er vi modige på Facebook. Der legg vi inn statusane etter kva vi trur "allmuen" forventer. "Heimelaga pizza" - "kosar oss med familien" eller " min kjære har kjøpt blomster". Kritikken sparar vi til dei anonyme kommentarfelta i avisene - eller legg ut som personlege statusar på vår eigen Facebookvegg. Vi modifiserer og og ordnar fasaden, slik vi antek andre vil beundre. Nesten like desse "dagens outfit" - bileta i toppbloggerverda. Desse bileta er med flotte sponsa klær, nydelege jenter, etter uant mengde tid foran speilet, og evigvarande "foto-shoot'er". Det tek seg flott ut - bevares! Men jenta på 14 har (vanlegvis) ikkje råd til veske til 2000,-, eller tid til 3 timer på badet for "styling"? Eller???
Vi har blitt så opptekne med å framstå som perfekte, at vi har ikkje tid til å strebe etter å bli betre! Fugelli er blitt mitt store forbilete, fordi han orkar stå fram med sitt imperfekte og den sjuke delen av livet sitt. Han vågar å fronte døden - samtidig som informerer om det naturlege og ubehandlbare som vi alle må godta - før eller seinare. Den sterke stemma hans ber langt. Ein må liksom berre ta til seg klokskapen han formidlar.
No ropar han "varsko her - vakn opp"! Eg kjenner at eg må høyre! Det er på tide å sleppe den uniforme massa sitt krav om likskap. Vi må tør å reise oss i våre eigne meiningar - og legge ut den usminka sanninga. Eg trur eg kan garantere at vi også der finn mange meiningsfeller og dei som er i likelydande situasjon. Nokon må berre tørre å starte....
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar